Tater-Millas hus

Tater-Milla, Jenny Emilie Pettersen levde fra 1886 til 1976 og var datter av den legendariske «taterkongen» Stor-Johan. På sine eldre dager ble hun også selv en samlende skikkelse blant taterne (også kalt de reisende eller romanifolket). Hun opptrådte ofte i media, og ble landskjent takket være Dagfinn Grønosets bok Tater-Milla. Stor-Johans datter fra 1974. Her forteller hun levende fra sine mer enn femti år på norske veier. 
Livet på landevegen
Som ung reiste Milla året rundt – sommerstid med hest og kjerre, om vinteren med slede. Familien levde fra hånd til munn og livnærte seg gjennom blant annet hestehandel, kjeleflikking og handel med småvarer til de fastboende. Milla begynte selv å handle fra hun var tolv år, og hun fikk ingen skolegang. Likevel lengtet hun tilbake til vandrerlivet da hun var bosatt i Våler på sine eldre dager:

«Det har verda lært meg: Svelter du en dag, danser du neste. Herregud, som jeg skulle danse om jeg kom en tur på landsvegen igjen! Du vet, ingen river seg løs fra vegen en har lagt igjen livet sitt på, samme hvor trøttsamt og jævli det var. Du må betale for friheta. Jeg er villig til det, – når taterblodet er så tjukt som hos meg, nytter det ikke å tynne ut ei dråpe. Du blir aldri kvitt feberen.»
(Dagfinn Grønoset, 1974, s. 14)
Bofast i Våler
Milla slo seg sammen med Wilhelm Pettersen, også han av taterslekt. De fikk åtte barn, men ble aldri formelt gift. Mannens helse begynte å skrante under krigen. Da kjøpte de den vesle stua, med tanke på alderdommen. Mannen døde bare en måned etter innflyttingen. Men Milla klarte ikke å slå seg til ro. Hun skaffet seg hest, og kjørte karjol gjennom bygdene i den snøfrie delen av året. Da myndighetene i 1951 innførte forbud mot at tatere fikk holde hest, kjente hun seg dømt til å holde seg rundt stua for fremtiden. Her fikk Milla etter hvert selskap av flere barnebarn, som i perioder også bodde i huset. Stedet ble et samlingssted for folk av taterslekt i Solør-traktene. Både Milla, Wilhelm og Stor-Johan er gravlagt på Våler kirkegård.
Eiendommen
Huset er bygd ca. 1940, og omtales som Mobakk-stua i Grønosets bok. Etter Millas død ble huset solgt. Det har en periode vært benyttet som fritidsbolig, og ble noe ombygd etter en brann. I 2005 ble huset kjøpt for Riksantikvarens regning. Det er blitt restaurert og tilbakeført slik det var i Millas tid, Eiendommen tilhører Våler kommune.
Taternes kulturminner 
Taterne har på lik linje med kvenene, skogfinnene, jødene og romfolket (sigøynerne) status som nasjonal minoritet i Norge. Med nasjonale minoriteter menes etniske, religiøse eller språklige minoriteter som har hatt tilknytning til landet i minst hundre år. Bevaring og synliggjøring av disse gruppenes kulturminner har høy prioritet hos de nasjonale vernemyndighetene. 

På grunn av taternes omreisende livsform, der de færreste var bofaste før på 1950-60-tallet, finnes det få faste kulturminner etter dem. Det er heller ikke noen bestemte bygningstyper eller anlegg som er spesielle for gruppa, utover at taterne vanligvis skaffet seg små eiendommer med enkle boliger da de ble bofaste. I så måte er Millas hus et karakteristisk eksempel.